Hvordan finner man en balanse mellom hva som er kult, hva som er deg, og hva andre vil ha fra deg. Jeg vet det ligger i underbevisstheten min; at jeg vil være perfekt for absolutt alle. Og jeg er helt sikker på at du tenker at det opplever vel og mange hele tiden, og jeg sier ihvertfall ikke at min sak er unik. Den er faktisk selvabsorbert og hysterisk.
Problemet er at jeg aldri ville forestilt meg å bli en slik person. I 8. klasse gikk jeg i svarte klær, choker og lilla hår (hold kjeft.), jeg gikk i fetisj skole antrekk på skolen, jeg la ut bilder hvor jeg viste fåkkefinger'n. Er jeg spesielt stolt? Hva trur du.
Så hvordan, 2 år senere, er jeg blitt denne selvabsorberte, selvsentrerte, idioten av en oppmerksomhets krevende drittunge har jeg utviklet til å bli? Det var da ikke det her jeg gikk ut for?
Dette er IHVERTFALL ikke hva jeg syns er kult!
Jeg kan vel innrømme at i dag, hvor det ble nevnt "Du liker jo ingen!" av ei venn av ei... "venn." Pfft. Dramatisk.
Tidligere SÅ VAR JEG SJEMPE SUR PÅ PCEN OG JEG KALTE MAMA EI SIKLIG BIATCH. Neida, jeg la faenma på etter å ha hylt "SNAKKER MED DEG ALDRI DA!"
Eg trenger mennesker som syns det er sokratisk kult å være negativ. Eller nei? NEI! jeg vil ikke ha det! Jeg vet egentlig ikke HVA jeg vil ha?
Jeg vil være bekymringsfri.
Men alle disse tingene hagler ned p meg. At jeg er over emosjonell, tulling, kødd, frekk, snobb, drittunge, meg, meg,meg, selvsentrert, rar. Det føler som jeg skuffer folk når jeg hører tilbakemeldingene deres.
Er som om jeg er en mongo tatt-bilde-av og lagt ut på deviantart med copyright på, som om noen GADD å stjele den, og alle syns det er merkelig at jeg engang er der.
Dette har ingen konklusjon.
Jeg vil vite hva andre vil ha av meg, jeg prøver så hardt jeg kan. Jeg vil også vite hva jeg vil ha av meg.
jeg går å legger meg. ÆSJ ALTSÅ.
No comments:
Post a Comment